Det krever pinlig nøyaktighet og en stor dose fagkunnskap å bygge nytt i og rundt gamle bygninger.
I tillegg tar det tid. Mye tid.

Tekst: aStory

– Det er ingen enkel jobb å forene gammelt og nytt og forvandle det til et funksjonelt og moderne kvartal, sier Erik Sandnes, prosjektleder i Skanska.

For å lykkes i det krevende arbeidet, må man både være nøyaktig, men også ha bunnsolid fagkunnskap innabords.

– Skulle vi bare ha revet alt det gamle, for så å smelle opp igjen helt ny bygninger, kunne vi ha klart det på halvannet år. Men siden noe skal bevares og noe skal bygges nytt rundt det gamle, bruker vi fire år. Det sier litt om kompleksiteten rundt Kvartal 32, forklarer han. På oppdrag fra byggherre Christiansholm Eiendom, er firmaet hans prosjektets hovedentreprenør.

Lagde eksakt 3D-modell
Miksen av utfordrende sandgrunn, omfattende rivning og ikke minst pålagt bevaring av fire fasader og bygg fra 1880-tallet, gjør Kvartal 32 til et helt spesielt prosjekt. Her går rehabilitering og nybygging hånd i hånd.

– I dag har vi heldigvis moderne teknologi å støtte oss til, og det letter arbeidet betraktelig, sier Sandnes og viser til den såkalte 3D-scanningen Skanska Survey har utført i kvartalet.

I 2014, før de startet å rive det som skulle vekk, ble hele kvartalet skannet utenfra. De mange millioner punktene som ble scannet, og som dannet punktskyer, ble så sendt til India, der de ble bearbeidet til en detaljert, digital modell av alle fasadene. Deretter ble det samme gjort for innsiden av kvartalet.

– Modellen dokumenterer på millimeteren hvordan bygningsmassen var før den ble revet ned. I tillegg er det plottet inn informasjon om hvordan ferdig bygningsmasse skal se ut, så det er en komplett modell. Ved hjelp av enkle tastetrykk kan man få ut detaljert oversikt som kan brukes til både rivning og bygging, sier Geir Egil Nessa i COWI, firmaet som er ansvarlige for 3D-modellen av kvartalet.

Modellen overlater ikke noe til tilfeldighetene. Det er Sandnes i Skanska lykkelig for.

– I gamle dager måtte man ha brukt fotografier, tegninger og fysiske innmålinger for å dokumentere og bygge etter. Med denne modellen slipper vi å drive på med manuelle målejobber som skaper forvirring og stor feilmargin. Alt vi trenger å vite ligger i modellen, sier han.

På millimeteren
Den viste hvordan man skulle jobbe for å sette opp et nybygg inne i sentrum av kvartalet, som skulle ha to fulle etasjer under bakkenivå. Modellen ble også bibelen da man skulle grave ut en etasje under bakkenivå, som lå inntil et eksisterende, verneverdig bygg.

– Modellen gir oss millimeternøyaktighet på hver minste detalj. Uansett hva vi trenger å vite om byggene og konstruksjonene, enten det er lengde, bredde, høyde, arealer, størrelser eller tverrsnitt, så kan vi hente det ut fra den, sier Sandnes.

Den brukes også til å få frem arbeidstegninger med utregninger på nøyaktige mål fagarbeiderne skal jobbe etter. Uten dem ville det vært umulig å vite akkurat hvor rulletrappa flukter med etasjen, hvor bolter skal skrus inn eller hvor etasjeskillere skal plasseres.

– Tegninger er guden i dette systemet, ingenting skjer uten dem! Alle fagarbeiderne har tilgang til tegninger enten på papir, telefonen, iPad eller på de utplasserte storskjermene rundt omkring på byggeplassen, understreker Sandnes.

Men han påpeker at det krever fagkunnskap å kunne lese disse, og arbeide etter dem.

– Ingen her får lov til å synse noen ting. Alle jobber etter godkjente arbeidstegninger.

– Tidkrevende
Selv ved hjelp av moderne teknologi, sluker prosjektet mye tid. Små detaljer som gjerne kunne tatt en time på nybygg, kan gjerne tilsvare halvannen ukes arbeid i Kvartal 32. Som for eksempel da en forskallingssnekker skulle støpe gjennom en gammel pipe, men måtte håndgrave sand for å ikke ødelegge gamle, skjøre ting – og dermed brukte to uker på noe som normalt tar en dag.
Prosjektet stiller også høye krav til fagarbeiderne og underentreprenørene.

– Vi har ved flere anledninger hørt folk stille spørsmålet ”Kan dette være noe å ta vare på, da”? Men når de gamle er ferdig rehabilitert, så får man svaret sitt. Da ser man virkelig verdien i det, sier Sandnes og nevner de rehabiliterte murfasadene inn mot Markensgate som eksempel.

Murbygningene ble opprinnelig bygget etter bybrannen i 1892, og etter den tids byggemåte og materialer.

– De er flotte bygg med mange detaljer, trekninger, utsmykninger og ornamenter, beskriver murmester Frode Lindgren i Lindgren murmester. De har hatt ansvaret for å gi fasadene et nytt liv igjen – i mest mulig autentisk stand.

For å få til, har de måtte gå helt til roten. De har tatt bort løs puss, skiftet ut frostskadde teglstein og rustskadd jern over vinduer, fjernet ikke-pustende maling, reparert og erstattet trekninger og ornamenter, samt pusset og malt fasadene med tilpassede materialer.

– Det er jo enklere og billigere å bare rive ned disse fasadene og bygge dem opp med enklere utforming. Men heldigvis er man i dag bevisst på å ta vare på slike flotte murfasader, sier han og fortsetter:

– Disse fasadene vil bli smykker og de vil berike byen. Så jeg syns det er prisverdig at byggherre Christiansholm Eiendom og entreprenør Skanska ønsker å tilbakeføre fasadene til slik de opprinnelig var. Det tror jeg de vil få goodwill for å ha gjort, sier han.

Murarbeidet krever en kompetanse Lindgren og hans kompanjonger er opptatt av å ta vare på.

– Å mure opp igjen detaljer og utsmykninger for frihånd, er en kunst. Så det er godt å ha medarbeidere som ser verdien i – og brenner for – å ta vare på murbygninger, sier han.

– Magesår
Men når nytt og gammelt skal forenes, går det ikke alltid slik man ønsker og planlegger. Slik som det viste seg å gå med den gamle, ærverdige garderoben byggherren og entreprenøren gjerne ville ta vare på i et av de gamle murhusene.

– Den var flislagt og fin. Men da vi skulle sett opp betongfundament og søyler for hele bygningen, måtte vi ned med gravemaskin og bore og grave under den. Det så ut som et bombekrater til slutt. Og under arbeidet gikk dessverre garderoben filleveien, så vi måtte skrote planen om å rehabilitere den gamle garderoben, forteller Sandnes som innrømmer at arbeidet på Kvartal 32 til tider kan være mer spennende enn han kunne tenkt seg.

– Noen ganger kunne jeg fått magesår, ler han og forklarer at det aldri dreier seg om at de frykter ting kan rase sammen.

– Nei da, katastrofealarmen går på helt ørsmå marginer som en setning på en millimeter eller to, eller små sprekkdannelser, fortsetter han.

Heldigvis går katastrofealarmen særdeles sjelden. Og skulle den gå, klarer de alltid å løse det.

– Det er et veldig, veldig gøy prosjekt å jobbe på, for man får liksom brynt seg på all verdens og brukt all kunnskapen man sitter på. Det liker jeg, avslutter han.

Flere tusen tonn bygningsmasser ble sortert og kjørt vekk fra Kvartal 32 før bygging kunne starte.

Tekst: aStory

Utenforstående kan kanskje tro det var en liten jobb å rive de gamle bygningsmassene i Kvartal 32. At det ved hjelp av gravemaskiner, rivningsklo og enorme lastebiler tok få dager å få klargjort tomta for bygging. Men den gang ei.

Sannheten er at det lå uker og måneder med hardt arbeide, før man i det hele tatt kunne begynne med noen som helst form for byggevirksomhet i kvartalet midt i hjertet av Kristiansand.

– Det er ulovlig å grause alt og kjøre det vekk i en stor haug. Derfor måtte vi planlegge og forberede sorteringen og rivningen veldig godt, forklarer Erik Sandnes. Han jobber som prosjektleder i Skanska, hovedentreprenøren bak byggingen av kvartalet.

Hver minste detalj sorteres
Ifølge teknisk forskrift til plan- og bygningsloven skal alle bygg og konstruksjoner miljøkartlegges både utenpå og innvendig før rivning. Loven stiller også krav til avfallsplaner og fullstendig kildesortering.

– Vi brukte mange tusen timer på manuelt sorteringsarbeid før vi kunne starte gravemaskinene, sier Kenneth Ager-Wick i rivningsfirmaet Olav Ager-Wick. De er underentreprenør til Skanska og har hatt ansvaret for å ta hånd om alt rivnings- og kildesorteringsarbeid i prosjektet.

Da startskuddet gikk, begynte de å kildesortere løsøre som møbler, skillevegger og annen type innredning.

– Det var ikke så mye som kunne gjenbrukes, det meste var utslitt. Men vi solgte faktisk noen kontorskiller til en entreprenør i Arendal. De har fått et nytt liv på Stoa. Og så fikk vi solgt noen flotte, gamle granitt-trappestein fra forrige århundre. Vi liker å se at ting kan gjenbrukes, sier han.

13 tonn med elektrisk avfall som lamper, lysarmaturer, stikkontakter, brytere og elektriske ledninger ble så plukket ned og levert til Norsk Gjenvinning.

Himlinger, gipsvegger, glass og metaller ble også samlet sammen og sortert ut.
– Vi har revet ned 95 tonn med gipsbaserte materialer, 2 tonn med glass og 1 tonn med mineralull fra kvartalet, som vi har levert til blant annet Norsk Gjenvinning og avfallshåndtereren Arnas, forteller Ager-Wick.
Men ikke nok med det, sorteringsjobben har også bestått i å plukke fra hverandre deler og gjerne til minste detalj. Slik som man for eksempel måtte gjøre med ventilasjonsanleggene.
– Disse skulle kildesorteres helt ned til kjølevæsken i anlegget. Det skulle over på egne dunker, fortsetter han.

Hundrevis av tonn med trevirke
Vinduer og trevirke ble også plukket ned og kategorisert etter typer.

– Gamle isolervinduer fulle av det giftige PCB-stoffet har annen returordning enn vinduer uten dette. Over ett tonn vinduer i kvartalet inneholdt PCB og måtte leveres som spesialavfall. Men det finnes faktisk fire kategorier for sortering av vinduer, så det var ingen liten jobb å få ut alle vinduene og kildesortere dem, beskriver Ager-Wick.

Han forteller at de også, i henhold til lovverket, sorterte trevirket etter type og behandling det hadde vært gjennom. Rent trevirke uten lakk og maling skulle ett sted, malt eller lakket trevirke et annet og impregnert skulle i en tredje sorteringshaug.

– Vi endte opp med å levere 430 tonn rent trevirke som vanlig avfall og 2 tonn trykkimpregnert trevirke som farlig avfall, sier han.

Lokaliserte og analyserte miljøgifter
Før bygninger og konstruksjoner kan rives, skal man etter forskriftene ha lokalisert og sortert PCB, asbest og andre miljøfarlige stoffer som farlig avfall. Dette er for å unngå spredning av miljøgifter som forurenser jord eller luft.

– Så parallelt med strippingen og kildesorteringen i Kvartal 32, måtte vi også bruke store ressurser på å kartlegg og analysere byggene for miljøfarlige gifter, før vi kunne gå i gang med rivningen, forklarer Sandnes i Skanska.

Prøver på alt fra mørtel til maling ble sendt til analyse. Når resultatene var klare, ble det utarbeidet og iverksatte en plan for hvordan miljøgiftene skulle fjernes og leveres til egnede avfallsmottak.

– Prøvene viste blant annet at malingen på betong- og teglfasaden på et par av de gamle byggene i Tollbodgata inneholdt farlige stoffer, så dette måtte bankes av før vi kunne begynne å rive mursteinsbygningen, forteller Sandnes.

4 855 tonn ordinært avfall
Etter at Kvartal 32 var strippet og kildesortert, stod konstruksjonene nakne igjen. Mursteiner ble ved hjelp av rivningsklo plukket ned fra mursteinsbygningene og fraktet på lasteplan til deponi.

– Betongbygg er litt mer standhaftige. Så i Kvartal 32 måtte vi bruke en langarmet gravemaskin med påmontert tyggekjeft, som knuste betongen i mindre biter. Vi sorterte så ut armeringsjern for metall og betong og leverte dem som forskjellig typer avfall, forklarer Ager-Wick.

Til slutt ble nesten fire tonn med betong, tegn, Leca og andre tunge bygningsmaterialer kjørt vekk fra byggeplassen. Til sammen hadde de da levert 4 855 tonn med ordinært avfall og nesten 8 tonn med farlig avfall. I tillegg hadde Skanska sortert og deponert omkring 100 lastebillass med avfall fra bygge- og riveprosessen, samt 500 tonn forurensede sandmasser.

Dyrt miljøfokus, men vel verdt det
Ager-Wick har vært i avfallshåndteringsbransjen i tolv år og merker at det har skjedd store endringer de siste årene. Både ved at byggherrer og entreprenører får høyere miljøfokus, men også i form av at lovverket blir strengere.

– Før var mye mer av rivningsmassene restavfall, og vi trengte ikke sortere så mye. Nå er det mye strengere regler og fokus på miljø og gjenvinning. Det er bra, sier han.

Sandnes påpeker at selv om kildesorteringen og avfallshåndteringen har vært tidkrevende og kostbar, er det vel verdt tiden og pengene. Han er glad for at lovverket stiller høye miljøkrav til byggebransjen.

– Det er en gevinst for hele samfunnet. Selv er vi veldig opptatt av å ta vårt samfunnsansvar alvorlig – og vi har stort fokus på miljøet, koste hva det koste vil, sier han.

Det er utfordrende å bygge stort på en liten tomt i et folksomt sentrumsområde. Ekstra krevende blir det når gamle og nye bygg skal forenes til et nytt, funksjonelt kvartal. Fokuset på en sikker arbeidshverdag er derfor ekstremt viktig i Kvartal 32.

Tekst: aStory

– Det er klart det kan oppstå farlige situasjoner, sier Fredrik Pettersen. Han er en av flere i Skanska med spesielt ansvar for HMS.

For det er en rekke utfordringer å ta hensyn til i store prosjekter som dette, hvor gamle fasader og bygningsmasser skal bevares og forenes med nye bygg som settes opp.

Og i tillegg til at store ting skal gjøres på liten plass, ligger kvartalet midt i hjertet av Kristiansand sentrum med folkerike Markensgate på den ene siden og Tollbodgatas metrotrasé på den andre. I tillegg står nabotomta, Torvet, på hodet. Den er en massiv byggeplass i ferd med å transformeres til et underjordisk parkeringsanlegg.

Slik ivaretas sikkerheten

– Vi har ikke mer plass enn de få kvadratmeterne som Kvartal 32 består av. Dermed er det blant annet en stor jobb å koordinere anleggstrafikken inn og ut av tomta, samtidig som sikkerheten til alle på og rundt byggeplassen skal ivaretas, forteller Pettersen.

– Vi forsøker hele tiden å skjerme publikum og omgivelsene på en fornuftig måte for de aktivitetene vi utfører, fortsetter han.

Og ekstra utfordrende blir det å ta vare på sikkerheten når man har en enorm fremdrift på gjennomføringen av både rivning, utgraving, betongproduksjon, montasje av prefabrikkerte etasjeskillere, vegger og trapper. Situasjonen endres fra dag til dag og derfor er kontinuerlig HMS-oppfølging nødvendig.

– Ingen dag er lik i Kvartal 32. Slurv og uoppmerksomhet kan fort få fatale konsekvenser. Så utgangspunktet vårt er at sikkerhetsarbeidet kommer i første rekke, understreker han.

Alle må ta ansvar å komme seg trygt gjennom arbeidsdagen

Til tross for store utfordringer, Kvartal 32 har vært forskånet for alvorlige uhell og store menneskelige skader.  Det er takket være godt fokus på HMS, både fra byggherre Christiansholm Eiendom, entreprenør Skanska, men også de andre underentreprenørene.

Det er en selvfølge at alle som går inn på byggeplassen, alltid skal ha synlighetsmarkert arbeidstøy, vernesko, hjelm, hansker og vernebriller på. Men det er en rekke andre sikkerhetsforskrifter som også skal følges fra punkt til prikke.

– For eksempel, dersom det skal utføres en risikofylt arbeidsoperasjon, som man ofte gjør på byggeplasser, skal det foreligger en sikker jobbanalyse før operasjonen finner sted, beskriver Jørgen Faret, Christiansholm Eiendoms innleide HMS-koordinator fra Rambøll.

To-tre ganger i uken er han på byggeplassen og kontrollerer at arbeidet på Kvartal 32 følger byggherreforskriften.

Faret opplever at det er godt og stort fokus på dette i Kvartal 32, til tross for utfordringene med å bygge midt i byen.

– Det er trangt, det er i områder med mange folk og det er ingen riggeplass. Men det mest krevende er nok kombinasjonen av stram byggetid og mange tunge løft på liten plass. Det byr naturlig nok på utfordringer, sier han.

Kran-kræsj

Selv om HMS-arbeidet tas veldig alvorlig, har det oppstått hendelser og nesten-ulykker.

Av og til skyldes det menneskelig svikt, som den gangen da taktekkerne var litt uoppmerksomme under utførelse av varme arbeider i nærheten av brennbare materialer. Det resulterte i en liten ulmebrann på toppen av Kvartal 32, i overgangen mellom nybygg og et gammelt bygg. Heldigvis ble brannen slukket før den ble alvorlig.

En annen hendelse var da Skanska-kranens wire berørte utliggeren til Veidekkes kran på nedre Torv.

– Det kunne fort blitt farlig. På forhånd var det gjennomført et koordineringsmøte mellom alle kranførere, så i dette tilfellet var det noen som ikke overholdt retningslinjene. Men heldigvis gikk det bra, det ble verken personskader, materielle skader eller skader på utstyret, forklarer Pettersen.

Krana hukket seg fast i annen kran

En annen gang tok et kraftig vindkast tak i et stort og tungt forskallingsflak som hang i byggekranen.

– Vi skulle heise forskallingsflaket opp i lufta og inn i bygningskonstruksjonen. Det var under betongproduksjon av heissjaktene at flaket skulle flyttes fra klargjøring til produksjonsområdet, forteller Pettersen og fortsetter:

– Det hang ved mønehøyde over Markens, da et plutselig vindkast tok tak i det, slik at det smalt inn i hotellbygget. Heldigvis var hotellrommene på denne siden stengt, men for våre fagarbeidere kunne situasjonen fort ført til alvorlig skade dersom de hadde fått det over seg.

Heldigvis gikk det bra. Men slike hendelser setter en støkker.

– Værforholdene kan være vanskelig å forutse, og vi kan jo ikke rå med vinden. Men vi rapporterte hendelsen til Skanska sentralt, som har gransket den for å se på tiltak vi kan gjøre i fremtiden for å unngå at det skjer igjen. Det ligger i våre prosedyrer, sier han.

Og nettopp dette er viktig fra et HMS-standpunkt, ifølge Faret. Man må lære av ting som skjer og finne metoder for at det aldri skal skje igjen.

– På Kvartal 32 har det vært flere tilfeller etter hendelsen, der man har stanset en arbeidsoppgave fordi vinden har vært for sterk, forklarer Faret.

Pettersen sier at alle mindre alvorlige, alvorlige og kritiske hendelser rapporteres inn til Skanska sentralt.

– De alvorlige og kritiske hendelsene blir umiddelbart rapportert oppover i linja og der blir det bestemt hvilke hendelser som skal granskes for å komme til bunns i hvordan de kunne oppstå, og hva man kan gjøre for å forebygge lignende hendelser i fremtiden, sier han.

Det er personer utenfor prosjektet som stiller granskningsspørsmålene. Prosjektetansvarlige må så selv svare på hvordan hendelsen ble håndtert, samt iverksette tiltak som fremkommer av granskingen.

Planlegger i forkant

Forebyggende HMS-arbeide er et stort og viktig tema på Kvartal 32. På ukentlig basis samles prosjektaktører som byggherre, entreprenør og underentreprenører seg til HMS-samordningsmøter, og diskuterer erfaringene fra uka som gikk. De ser på hva som ble gjort, hvordan det ble håndtert og hva man kunne ha gjort på en bedre måte.

– Dessuten snakker vi om hva slags tenkelige momenter og farer som kan oppstå i uka som kommer. Dette formidler prosjektleder til alle fagarbeidere og aktører i starten av hver arbeidsuke, slik at alle vet hva vi må ta ekstra hensyn til i forhold til sikkerhet og trygghet, sier Pettersen.

I tillegg arrangeres det jevnlige HMS-møter og vernerunder, alt for å sikre at medarbeiderne skal ha en trygg arbeidshverdag.

Målet er at det ikke skal være en eneste fraværsskade under hele Kvartal 32-prosjektet, altså at ingen skal bli så skadet på jobb, at de ikke kan komme på jobb den påfølgende dagen.

– Det målet har vi klart å holde til nå, og vi har stor tro på at vi klarer det til prosjektet er ferdigstilt, sier han og fortsetter:

– Men vi er avhengig av at hver enkelt også har den holdningen. HMS er alles ansvar å følge opp, det må til for at det skal bli realistisk å lykkes. Mottoet vårt er  ”Alle forventer at du kommer hjem – det samme gjør vi”, og det gjør inntrykk på alle som lar det synke inn, avslutter Pettersen.

Når Egil Olsen stempler ut for siste gang, skal han legge fra seg mobiltelefonen og bruke tiden på å hogge ved og fiske kreps. Innimellom skal han også tenke tilbake på de 40 gode årene som fagarbeider i byggebransjen.

Tekst: aStory

– Det er mye bra med mobiltelefonen, men den har faktisk ødelagt noe av det sosiale. Før snakket vi sammen og spilte kort i pausene. Hvis jeg hadde tatt med meg kortstokken på jobb nå, hadde jo gutta trodd jeg var blitt gal.

Egil Olsen legger de grove nevene på bordet og ristet på hodet så de brune krøllene danser. Det er ikke sant at alt var bedre før. Absolutt ikke. Det var til tider ganske ille. Men det sosiale samholdet var tettere.

-Nå sitter alle og kikker på mobilen i pausen. Det var slettes ikke bare kloke ting vi snakket om, og mye var tullete gutteprat som jeg aldri i verden kommer til å røpe. Men vi var der for hverandre, og så hverandre på en annen måte. Jeg har fått mange av mine beste venner gjennom jobben, forteller 61-åringen.

Begynte som snekker

I disse dagene er Egil i ferd med å avslutte et 40 år langt arbeidsliv i byggebransjen. Som ung utdannet han seg som snekker på yrkesskolen, og etter noen år i Kruse Smith vanket det jobb i Skanska, som den gang het Furuholmen. Han tok fagbrev som forskalingssnekker på kveldstid, mens han jobbet fullt på dagtid. Det var lønna som trakk unge Olsen inn i bransjen.

– Jeg husker at jeg tjente dobbelt så mye som min far, som jobbet i industrien. Vi fikk lønn for strevet, men det var tøffe tak og vi var utsatt for mye akkordjobbing. Vi måtte stå skikkelig på, vi hadde ikke noe valg.

Egil begynte i en tid hvor ingen engstet seg for asbest, og kravene til sikkerhet var minimale.

– Vi hadde ikke en gang varmedresser. Vi jobbet oppå tak i ti minusgrader med vinden ulende rundt ørene. Jeg skal love deg at det var kaldt! Når jeg kom hjem fra jobb, var jeg fullstendig blåfrossen og gåen. Etter å ha fått varmen foran peisen og litt mat i kroppen, var det som lyset gikk. Bom, så var jeg borte vekk, minnes han.

Deiset i bakken

Mens det i dag vanker smekk på fingrene om man glemmer å putte dem inn i hanskene, var det for noen tiår siden sjelden at noen brydde seg om verken verneutstyr eller sikring. Egil har mange kollegaer som har fått kjenne på konsekvensene av det, og selv har han deiset i bakken etter at stigen sklei ut under ham.

– Det var seks meter rett ned. Håndleddet sto den ene veien og albuen den andre, men det gikk greit, sier den sindige sørlendingen og demonstrer hva han mener.

Fallet resulterte i knust håndledd og albuen ut av ledd.

– Jeg ramlet forbi et brannskap på vei ned, og forsøkte å holde meg i det. Det gikk selvfølgelig dårlig, og resulterte i stedet i at albuen røyk. Ambulansen kom, men jeg var bare borte fra jobb 3-4 dager, for det var jo ikke noe galt med den andre armen.

Jobben for de tøffeste 

For å overleve i bygnings- og betongbransjen før i tiden, nyttet det ikke å slå i bordet med Arbeidsmiljøloven, eller å be om sikring eller gjerder. Hvis ikke man våget, gikk jobben til noen andre.

– Vi var noen tøffinger. Sjargongen var at man gjorde jobben sin, eller så måtte man finne på noe annet. Det har absolutt vært en utvikling til det bedre. Det er selvsagt andre lovpålagte krav nå, men det er samtidig en helt annen forståelse både blant ledelsen og medarbeiderne.

Samtidig er Egil usikker på at om han hadde valgt samme yrket om igjen. Det er fortsatt tøffe tak og mye fysisk krevende arbeid.

– Det ser sikkert ikke sånn ut når du ser på meg, men jeg løfter fint 50 kilo over hue. Man blir sterk i denne jobben, enten man vil eller ei.

Og selv om alle har en anstendig grunnlønn, er det fortatt en del akkordarbeid og overtid.

– Det er hektisk og krevende, men samtidig fint at man har mulighet til å tjene ekstra i perioder av livet man har behov for det.

«Byttet farge på kjeledressen»

Men likevel er det ikke fullt så lempelig som før i tiden.

– Det meste jeg har jobbet er 30 timer i strekk. Da hadde jeg jobbet dobbelt skift en plass, og måtte videre til Grimstad for å legge et gulv. Du får egentlig ikke lov å skrive det, men jeg var så sliten da jeg kjørte til Grimstad at jeg kjørte ned et skilt uten at jeg husker det, beklager mannen som snart går over i pensjonistenes rekker.

Det var da. Slik er det ikke nå lenger.

– Å nei, er du gal! Nå forholder vi oss til helt andre regler, forteller Egil, som de siste årene har jobbet mest med hulltaking.

– Jeg borer hull der elektrikerne og rørleggerne skal trekke ledninger. Jeg trives med jobben, og det er enklere med erfaring. Det er jo ikke alltid arkitektene har undersøkt hva som er på andre siden av veggen, for eksempel. En fersking ville kanskje bare boret gjennom uten å sjekke, og da kan det gå fryktelig galt.

Stolthet til faget er en viktig drivkraft for Egil. Og gode kollegaer og vissheten av å kunne et fag det er behov for.

– Tidligere sa folk gjerne at «nå må jeg bytte farge på kjeledressen». Det betydde at man gikk over til konkurrenten hvis det var mer arbeid å få der.

Men det betyr ikke at Egil mener at man var mindre lojal mot arbeidsgiverne sine før i tiden. For de var bare glade om arbeiderne klarte å få annet arbeid i de periodene det var lite i bedriften man var i.

– Og så visste de at man kunne hentes tilbake hvis tidene snudde. Men for egen del har jeg vært heldig som har vært samme plass i nesten 40 år.

Torvet er den siste jobben 

Samme dag som Egil fyller 62 år, legger han fra seg den oransje kjeledressen og hjelmen for godt. At den siste jobben hans er på Torvet, i det som blir et nytt landemerke i Kristiansand, gjør overgangen til et liv som pensjonist ekstra spesiell.

– Jeg har vært med på så utrolig mye, også andre store bygg som for eksempel Sørlandssenteret, NAV-bygget og Sandens. Men det er noe spesielt med Torvet, og litt rart å skulle gå fra jobben før den er helt ferdig.

Men alt til sin tid. For selv om det blir vemodig å stemple ut for siste gang, har han en sitrende forventning i kroppen. Han gleder seg.

– Jeg skal hogge ved og fiske kreps. Og så har kona og jeg tre voksne barn som alle har egne hus, og de har allerede bestilt hjelp.

Men han tror det blir godt å slippe å stå opp klokka seks hver morgen, og han ser fram til roligere dager uten samme krav til verneutstyr og regler. Når de voksne barna og barnebarna kommer hjem til herr og fru Olsen på Hånes, er det forøvrig én regel som gjelder.

– Vi har ei kurv i ganga. Der må de legge fra seg mobilene sine, avslutter den trofaste Skanska-mannen som snart blir pensjonist.