– Skulle vi bare bygd nytt, kunne vi smelt opp hele kvartalet på 1,5 år

mai 12, 2017 | K32

Det krever pinlig nøyaktighet og en stor dose fagkunnskap å bygge nytt i og rundt gamle bygninger.
I tillegg tar det tid. Mye tid.

 

Tekst: aStory

– Det er ingen enkel jobb å forene gammelt og nytt og forvandle det til et funksjonelt og moderne kvartal, sier Erik Sandnes, prosjektleder i Skanska.

For å lykkes i det krevende arbeidet, må man både være nøyaktig, men også ha bunnsolid fagkunnskap innabords.

– Skulle vi bare ha revet alt det gamle, for så å smelle opp igjen helt ny bygninger, kunne vi ha klart det på halvannet år. Men siden noe skal bevares og noe skal bygges nytt rundt det gamle, bruker vi fire år. Det sier litt om kompleksiteten rundt Kvartal 32, forklarer han. På oppdrag fra byggherre Christiansholm Eiendom, er firmaet hans prosjektets hovedentreprenør.

Lagde eksakt 3D-modell
Miksen av utfordrende sandgrunn, omfattende rivning og ikke minst pålagt bevaring av fire fasader og bygg fra 1880-tallet, gjør Kvartal 32 til et helt spesielt prosjekt. Her går rehabilitering og nybygging hånd i hånd.

– I dag har vi heldigvis moderne teknologi å støtte oss til, og det letter arbeidet betraktelig, sier Sandnes og viser til den såkalte 3D-scanningen Skanska Survey har utført i kvartalet.

I 2014, før de startet å rive det som skulle vekk, ble hele kvartalet skannet utenfra. De mange millioner punktene som ble scannet, og som dannet punktskyer, ble så sendt til India, der de ble bearbeidet til en detaljert, digital modell av alle fasadene. Deretter ble det samme gjort for innsiden av kvartalet.

– Modellen dokumenterer på millimeteren hvordan bygningsmassen var før den ble revet ned. I tillegg er det plottet inn informasjon om hvordan ferdig bygningsmasse skal se ut, så det er en komplett modell. Ved hjelp av enkle tastetrykk kan man få ut detaljert oversikt som kan brukes til både rivning og bygging, sier Geir Egil Nessa i COWI, firmaet som er ansvarlige for 3D-modellen av kvartalet.

Modellen overlater ikke noe til tilfeldighetene. Det er Sandnes i Skanska lykkelig for.

– I gamle dager måtte man ha brukt fotografier, tegninger og fysiske innmålinger for å dokumentere og bygge etter. Med denne modellen slipper vi å drive på med manuelle målejobber som skaper forvirring og stor feilmargin. Alt vi trenger å vite ligger i modellen, sier han.

På millimeteren
Den viste hvordan man skulle jobbe for å sette opp et nybygg inne i sentrum av kvartalet, som skulle ha to fulle etasjer under bakkenivå. Modellen ble også bibelen da man skulle grave ut en etasje under bakkenivå, som lå inntil et eksisterende, verneverdig bygg.

– Modellen gir oss millimeternøyaktighet på hver minste detalj. Uansett hva vi trenger å vite om byggene og konstruksjonene, enten det er lengde, bredde, høyde, arealer, størrelser eller tverrsnitt, så kan vi hente det ut fra den, sier Sandnes.

Den brukes også til å få frem arbeidstegninger med utregninger på nøyaktige mål fagarbeiderne skal jobbe etter. Uten dem ville det vært umulig å vite akkurat hvor rulletrappa flukter med etasjen, hvor bolter skal skrus inn eller hvor etasjeskillere skal plasseres.

– Tegninger er guden i dette systemet, ingenting skjer uten dem! Alle fagarbeiderne har tilgang til tegninger enten på papir, telefonen, iPad eller på de utplasserte storskjermene rundt omkring på byggeplassen, understreker Sandnes.

Men han påpeker at det krever fagkunnskap å kunne lese disse, og arbeide etter dem.

– Ingen her får lov til å synse noen ting. Alle jobber etter godkjente arbeidstegninger.

– Tidkrevende
Selv ved hjelp av moderne teknologi, sluker prosjektet mye tid. Små detaljer som gjerne kunne tatt en time på nybygg, kan gjerne tilsvare halvannen ukes arbeid i Kvartal 32. Som for eksempel da en forskallingssnekker skulle støpe gjennom en gammel pipe, men måtte håndgrave sand for å ikke ødelegge gamle, skjøre ting – og dermed brukte to uker på noe som normalt tar en dag.
Prosjektet stiller også høye krav til fagarbeiderne og underentreprenørene.

– Vi har ved flere anledninger hørt folk stille spørsmålet ”Kan dette være noe å ta vare på, da”? Men når de gamle er ferdig rehabilitert, så får man svaret sitt. Da ser man virkelig verdien i det, sier Sandnes og nevner de rehabiliterte murfasadene inn mot Markensgate som eksempel.

Murbygningene ble opprinnelig bygget etter bybrannen i 1892, og etter den tids byggemåte og materialer.

– De er flotte bygg med mange detaljer, trekninger, utsmykninger og ornamenter, beskriver murmester Frode Lindgren i Lindgren murmester. De har hatt ansvaret for å gi fasadene et nytt liv igjen – i mest mulig autentisk stand.

For å få til, har de måtte gå helt til roten. De har tatt bort løs puss, skiftet ut frostskadde teglstein og rustskadd jern over vinduer, fjernet ikke-pustende maling, reparert og erstattet trekninger og ornamenter, samt pusset og malt fasadene med tilpassede materialer.

– Det er jo enklere og billigere å bare rive ned disse fasadene og bygge dem opp med enklere utforming. Men heldigvis er man i dag bevisst på å ta vare på slike flotte murfasader, sier han og fortsetter:

– Disse fasadene vil bli smykker og de vil berike byen. Så jeg syns det er prisverdig at byggherre Christiansholm Eiendom og entreprenør Skanska ønsker å tilbakeføre fasadene til slik de opprinnelig var. Det tror jeg de vil få goodwill for å ha gjort, sier han.

Murarbeidet krever en kompetanse Lindgren og hans kompanjonger er opptatt av å ta vare på.

– Å mure opp igjen detaljer og utsmykninger for frihånd, er en kunst. Så det er godt å ha medarbeidere som ser verdien i – og brenner for – å ta vare på murbygninger, sier han.

– Magesår
Men når nytt og gammelt skal forenes, går det ikke alltid slik man ønsker og planlegger. Slik som det viste seg å gå med den gamle, ærverdige garderoben byggherren og entreprenøren gjerne ville ta vare på i et av de gamle murhusene.

– Den var flislagt og fin. Men da vi skulle sett opp betongfundament og søyler for hele bygningen, måtte vi ned med gravemaskin og bore og grave under den. Det så ut som et bombekrater til slutt. Og under arbeidet gikk dessverre garderoben filleveien, så vi måtte skrote planen om å rehabilitere den gamle garderoben, forteller Sandnes som innrømmer at arbeidet på Kvartal 32 til tider kan være mer spennende enn han kunne tenkt seg.

– Noen ganger kunne jeg fått magesår, ler han og forklarer at det aldri dreier seg om at de frykter ting kan rase sammen.

– Nei da, katastrofealarmen går på helt ørsmå marginer som en setning på en millimeter eller to, eller små sprekkdannelser, fortsetter han.

Heldigvis går katastrofealarmen særdeles sjelden. Og skulle den gå, klarer de alltid å løse det.

– Det er et veldig, veldig gøy prosjekt å jobbe på, for man får liksom brynt seg på all verdens og brukt all kunnskapen man sitter på. Det liker jeg, avslutter han.