– Jeg kommer til å savne kompisene på jobb når jeg blir pensjonist

7. mar , 2017 | K32

Når Egil Olsen stempler ut for siste gang, skal han legge fra seg mobiltelefonen og bruke tiden på å hogge ved og fiske kreps. Innimellom skal han også tenke tilbake på de 40 gode årene som fagarbeider i byggebransjen.

 

Tekst: aStory

 

– Det er mye bra med mobiltelefonen, men den har faktisk ødelagt noe av det sosiale. Før snakket vi sammen og spilte kort i pausene. Hvis jeg hadde tatt med meg kortstokken på jobb nå, hadde jo gutta trodd jeg var blitt gal.

Egil Olsen legger de grove nevene på bordet og ristet på hodet så de brune krøllene danser. Det er ikke sant at alt var bedre før. Absolutt ikke. Det var til tider ganske ille. Men det sosiale samholdet var tettere.

-Nå sitter alle og kikker på mobilen i pausen. Det var slettes ikke bare kloke ting vi snakket om, og mye var tullete gutteprat som jeg aldri i verden kommer til å røpe. Men vi var der for hverandre, og så hverandre på en annen måte. Jeg har fått mange av mine beste venner gjennom jobben, forteller 61-åringen.

 

Begynte som snekker

I disse dagene er Egil i ferd med å avslutte et 40 år langt arbeidsliv i byggebransjen. Som ung utdannet han seg som snekker på yrkesskolen, og etter noen år i Kruse Smith vanket det jobb i Skanska, som den gang het Furuholmen. Han tok fagbrev som forskalingssnekker på kveldstid, mens han jobbet fullt på dagtid. Det var lønna som trakk unge Olsen inn i bransjen.

– Jeg husker at jeg tjente dobbelt så mye som min far, som jobbet i industrien. Vi fikk lønn for strevet, men det var tøffe tak og vi var utsatt for mye akkordjobbing. Vi måtte stå skikkelig på, vi hadde ikke noe valg.

Egil begynte i en tid hvor ingen engstet seg for asbest, og kravene til sikkerhet var minimale.

– Vi hadde ikke en gang varmedresser. Vi jobbet oppå tak i ti minusgrader med vinden ulende rundt ørene. Jeg skal love deg at det var kaldt! Når jeg kom hjem fra jobb, var jeg fullstendig blåfrossen og gåen. Etter å ha fått varmen foran peisen og litt mat i kroppen, var det som lyset gikk. Bom, så var jeg borte vekk, minnes han.

 

Deiset i bakken

Mens det i dag vanker smekk på fingrene om man glemmer å putte dem inn i hanskene, var det for noen tiår siden sjelden at noen brydde seg om verken verneutstyr eller sikring. Egil har mange kollegaer som har fått kjenne på konsekvensene av det, og selv har han deiset i bakken etter at stigen sklei ut under ham.

– Det var seks meter rett ned. Håndleddet sto den ene veien og albuen den andre, men det gikk greit, sier den sindige sørlendingen og demonstrer hva han mener.

Fallet resulterte i knust håndledd og albuen ut av ledd.

– Jeg ramlet forbi et brannskap på vei ned, og forsøkte å holde meg i det. Det gikk selvfølgelig dårlig, og resulterte i stedet i at albuen røyk. Ambulansen kom, men jeg var bare borte fra jobb 3-4 dager, for det var jo ikke noe galt med den andre armen.

 

Jobben for de tøffeste 

For å overleve i bygnings- og betongbransjen før i tiden, nyttet det ikke å slå i bordet med Arbeidsmiljøloven, eller å be om sikring eller gjerder. Hvis ikke man våget, gikk jobben til noen andre.

– Vi var noen tøffinger. Sjargongen var at man gjorde jobben sin, eller så måtte man finne på noe annet. Det har absolutt vært en utvikling til det bedre. Det er selvsagt andre lovpålagte krav nå, men det er samtidig en helt annen forståelse både blant ledelsen og medarbeiderne.

Samtidig er Egil usikker på at om han hadde valgt samme yrket om igjen. Det er fortsatt tøffe tak og mye fysisk krevende arbeid.

– Det ser sikkert ikke sånn ut når du ser på meg, men jeg løfter fint 50 kilo over hue. Man blir sterk i denne jobben, enten man vil eller ei.

Og selv om alle har en anstendig grunnlønn, er det fortatt en del akkordarbeid og overtid.

– Det er hektisk og krevende, men samtidig fint at man har mulighet til å tjene ekstra i perioder av livet man har behov for det.

 

«Byttet farge på kjeledressen»

Men likevel er det ikke fullt så lempelig som før i tiden.

– Det meste jeg har jobbet er 30 timer i strekk. Da hadde jeg jobbet dobbelt skift en plass, og måtte videre til Grimstad for å legge et gulv. Du får egentlig ikke lov å skrive det, men jeg var så sliten da jeg kjørte til Grimstad at jeg kjørte ned et skilt uten at jeg husker det, beklager mannen som snart går over i pensjonistenes rekker.

Det var da. Slik er det ikke nå lenger.

– Å nei, er du gal! Nå forholder vi oss til helt andre regler, forteller Egil, som de siste årene har jobbet mest med hulltaking.

– Jeg borer hull der elektrikerne og rørleggerne skal trekke ledninger. Jeg trives med jobben, og det er enklere med erfaring. Det er jo ikke alltid arkitektene har undersøkt hva som er på andre siden av veggen, for eksempel. En fersking ville kanskje bare boret gjennom uten å sjekke, og da kan det gå fryktelig galt.

Stolthet til faget er en viktig drivkraft for Egil. Og gode kollegaer og vissheten av å kunne et fag det er behov for.

– Tidligere sa folk gjerne at «nå må jeg bytte farge på kjeledressen». Det betydde at man gikk over til konkurrenten hvis det var mer arbeid å få der.

Men det betyr ikke at Egil mener at man var mindre lojal mot arbeidsgiverne sine før i tiden. For de var bare glade om arbeiderne klarte å få annet arbeid i de periodene det var lite i bedriften man var i.

– Og så visste de at man kunne hentes tilbake hvis tidene snudde. Men for egen del har jeg vært heldig som har vært samme plass i nesten 40 år.

 

Torvet er den siste jobben 

Samme dag som Egil fyller 62 år, legger han fra seg den oransje kjeledressen og hjelmen for godt. At den siste jobben hans er på Torvet, i det som blir et nytt landemerke i Kristiansand, gjør overgangen til et liv som pensjonist ekstra spesiell.

– Jeg har vært med på så utrolig mye, også andre store bygg som for eksempel Sørlandssenteret, NAV-bygget og Sandens. Men det er noe spesielt med Torvet, og litt rart å skulle gå fra jobben før den er helt ferdig.

Men alt til sin tid. For selv om det blir vemodig å stemple ut for siste gang, har han en sitrende forventning i kroppen. Han gleder seg.

– Jeg skal hogge ved og fiske kreps. Og så har kona og jeg tre voksne barn som alle har egne hus, og de har allerede bestilt hjelp.

Men han tror det blir godt å slippe å stå opp klokka seks hver morgen, og han ser fram til roligere dager uten samme krav til verneutstyr og regler. Når de voksne barna og barnebarna kommer hjem til herr og fru Olsen på Hånes, er det forøvrig én regel som gjelder.

– Vi har ei kurv i ganga. Der må de legge fra seg mobilene sine, avslutter den trofaste Skanska-mannen som snart blir pensjonist.